En bikerspires forsøk på blogg

[Iron76]

Jeg liker jo å kjøre

[Iron76]

Det var med følge av dame og baby jeg dukket opp til min første kjøretime på trafikkskolen. Sykkelen var en Yamaha med 600ccm. Den var bygget for litt mindre personer enn meg, så jeg fikk aldri noen behagelig kjørestilling på den. Kjørte Yamahaen bare de to bare første timene. En kjørelærer kondemnerte den og tennene sine på et mc-lærerkurs i stjørdal. Skolesykkel nummer to var en Kawasaki 750, med mer passende kjørestilling.

En uke før oppkjøring fikk kjørelæreren lungebetennelse og ble sykemeldt for to uker. Hadde da langkjøringen igjen. Vi var i oktober.

Våren etter tok jeg på ny kontakt med trafikkskole for å fullføre opplæringen.

Jeg har et godt sovehjerte, og det er jeg glad for. Alt i livet er ikke morsomt og av og til møter man de litt dystre sidene av tilværelsen som menneske. Man innser sin egen sårbarhet og begrensning. Jeg har hørt at det som ikke tar knekken på deg, gjør deg sterkere. Det tror jeg det er mye rett i.

Fruen og jeg hadde vært på Ikea på handle tur. Vi hadde med jentungen, den andre jentungen var fremdeles i mors mage. Jeg hadde kjøpt meg noen pølser, og fruen hadde fylt bilen. Jentungen sovnet på vei hjem. Av hensyn til husfreden fant vi det best at hun sov ferdig i bilen, dermed ble det en ekstra tur.

Da vi nærmet oss et veikryss så vi det var kø i motsatt vei av der vi skulle, den sto helt stille. Dette var litt rart da det sjeldent var kø der på dette tidspunktet i området.

En motorsykkel lå veltet mitt i veien omtrent hundre meter fra første mann i køen, et vogntog. Jeg kom jo mot køen så jeg kom meg fint fram. Jeg stoppet ved vogntoget og det lå en mann langflat på asfalten, hjelmen var tatt av. Jeg åpnet vinduet og spurte de ti som virret rundt der om de trengte hjelp. -Nei, fikk jeg til svar, -ambulansen er her om ti minutter. Motorsyklisten var veldig stille der han lå. ”Hvem har ansvaret for han der da?” spør jeg og fikk en nølende beskjed om at sykebilen var på vei….

Nok er nok tenkte jeg og gikk ut av bilen. ”dette kan jeg” bøffet jeg og begynte å kommandere litt rundt. Han med telefonen ba jeg om å være med meg, sendte to andre etter førstehjelpsutstyr og ba noen om å se til at det ble plass for ambulansen til den kom.

Personen som lå der var hvit som et laken, og det rant blod ut munnen på ham. Jeg klarte å få kontakt med ham, men så forsvant han. Da vi var i ferd med å få ham i sideleie kom sykebilen og de overtok. Jeg var vist siste man som snakket med ham. Dette var en familiefar omtrent på min egen alder, på en cruser, kledd opp med kjøreutstyr og hjelm. Ingen vitner til ulykken har meldt seg, så hvordan det skjedde er ikke kommet frem.

Vi passerte overnevnte ulykkessted to ganger på mc-oppkjøringen ti dager senere. Da lå det mange blomster der og det var tent noen lys. Jeg bestod oppkjøringen med god margin.

Overnevnte dødsulykke har ikke holdt meg våken om natten eller noe sånt, men jeg har jo tenkt og fundert litt over den. Hvilke utfall det kunne ha vært om ting var gjort annerledes er det ingen som vet, og jeg spekulerer ikke i det heller, men de to tingene som slår meg er hvor mange som sto tafatt og ventet på at Hr. sykebil skulle gjøre mirakler, og at det er ingen som har meldt seg som vitner til selve ulykken. Førstemann til stedet var yrkessjåfør og jeg er ganske sikker på at han og flere av de andre også hadde en eller annen form for førstehjelpsopplæreing eller lignende. For meg er det bare et klart eksempel på viktigheten av at noen faktisk gjør noe og tar ansvar/ledelse i slike situasjoner. Det å ringe et tresiffret nummer er ikke alltid alt som skal til, selv om det er en god start. Det at ingen har sett noe, har jeg litt vanskelig å tro. Denne veien er nokså trafikkert og det var en rett strekning. Har litt vanskelig for å tro at en ulykke på det stedet ”bare skjedde”. Minner meg litt om ”bugs” reklamen til NMCU.
http://www.youtube.com/watch?v=8ynpGFj97Ic" onclick="window.open(this.href);return false;

[Intruder]

Kjedelig at det skal være slik,stå der og glo er det lite hjelp i...
Sammen kan noen av de først ankomne ihvertfall prøve å hjelpe,litt hjelp er bedre enn ingenting skulle en tro...
Stabilt sideleie,frie luftveier,det må da være til noe hjelp...?
Men det er lettere sagt enn gjort,men jeg ville ihvertfall prøvd..

[joo]

Har dessverre kommet til noen ulykkessteder, og kjenner igjen en del... Folk ringer med mobilen, tar bilder og sitter helt passive og glor!

I ett tilfelle hadde en lastebil torpedert en Mercedes bakfra. Støtfangeren stod inn i bakruta på Mercedesen der ei eldre dame satt helt stille. Lastebilsjåføren satt inne i bilen sin med telefonen, alle andre stod på god avstand og fotograferte! Gikk bort og fikk opp døra på Mercedesen, fikk kontakt med dama og snakka og konstatert at hun sannsynligvis bare hadde sjokkskader. Ingen smerter, god følelse i bein og armer osv osv. Fikk ringt mannen hennes og gitt beskjed, holdt kontakten med henne fram til ambulansen kom. Ingen andre nærmet seg, og lastebilsjåføren gikk ikke ut av bilen sin... Og det er ikke det verste jeg har opplevd, orker ikke fortelle om et annet tilfelle der jeg måtte kjefte opp folk for å få hjelp med flere skader og laaang ventetid på ambulanse.

[Jompa]

En gang kom jeg som en av de første frem til en trailer som hadde kjørt utfor i en sving pga for høy fart.
Det var allerede folk på stedet, og en mann kom løpende å spurte om vi hadde mobiltelefon.
Joda, vi hadde en, og fikk ringt etter ambulanse. Det var ganske kaotisk runt traileren, mange hadde stoppet opp og noen var igang med å hjelpe folk ut av førerhytta. Det viste seg etterhvert at det var fire tilsammen.
Føreren og kjæresten, og et par til som var med på turen.
Vel, jeg løp bort til traileren og tok ledelsen uten å spørre noen om lov. Fikk noenlunde oversikt over skader, satte noen igang med å styre trafikken forbi og prøvde å hjelpe dem som var kommet til skade.
heldigvis var ingen av de 4 alvorlig skadet, men 3 av dem var i sjokk. Så det var om å gjøre å roe dem ned.
En skulle absolutt lete etter lommeboka si, og ei av jentene skrek hysterisk hele tida. Han som hadde kjørt hadde ei stor flenge i hodet. Man så rett inn på kraniet.
Fikk etterhvert roet dem ned å gitt dem drikke, han som var skadet i hodet fikk bandasje. Og etter 10 min kom sykebilen.

Jeg gjorde på ingen måte noen heroisk innsats, men prøvde å gjøre tingene sånn som jeg hadde lært på flere førstehjelpskurs opp gjennom årene. Både på trafikkskole , i militæret og på jobb.

Det rare var at jeg som ellers ikke tåler å se blod, og blir syk og på grensen til å svime av bare jeg hører om stygge skader, gjorde mitt beste uten å kaldsvette eller bli kvalm. Jeg fikk ingen reaksjoner etterpå heller.

[mekkern]

Har dessverre kommet til noen ulykkessteder, og kjenner igjen en del... Folk ringer med mobilen, tar bilder og sitter helt passive og glor!

I ett tilfelle hadde en lastebil torpedert en Mercedes bakfra. Støtfangeren stod inn i bakruta på Mercedesen der ei eldre dame satt helt stille. Lastebilsjåføren satt inne i bilen sin med telefonen, alle andre stod på god avstand og fotograferte! Gikk bort og fikk opp døra på Mercedesen, fikk kontakt med dama og snakka og konstatert at hun sannsynligvis bare hadde sjokkskader. Ingen smerter, god følelse i bein og armer osv osv. Fikk ringt mannen hennes og gitt beskjed, holdt kontakten med henne fram til ambulansen kom. Ingen andre nærmet seg, og lastebilsjåføren gikk ikke ut av bilen sin... Og det er ikke det verste jeg har opplevd, orker ikke fortelle om et annet tilfelle der jeg måtte kjefte opp folk for å få hjelp med flere skader og laaang ventetid på ambulanse.

Den smellen var vel på gullaug rundt 2001?
jobbet med gresstrimming rundt en pumpestasjon da jeg plutselig så de stå der og mye styr.. hadde ikke hørt en dritt jeg der jeg gikk med hørselværn og trimmer.men tror jeg snakket med deg der?

[joo]

Den smellen var vel på gullaug rundt 2001?
jobbet med gresstrimming rundt en pumpestasjon da jeg plutselig så de stå der og mye styr.. hadde ikke hørt en dritt jeg der jeg gikk med hørselværn og trimmer.men tror jeg snakket med deg der?

Ja, det var på Gullaug for en del år siden. Jeg kjørte grønn Corsa og stoppa vel foran Mercedesen.
Så vi har kanskje allerede snakket sammen? verden er jammen ikke stor

[evike]

Fikk etterhvert roet dem ned å gitt dem drikke,

Alt det andre var veldig bra, men vi lærer i tillegg bort at ihvertfall de som muligens skal opereres, ikke skal ha noe å drikke pga. problemene for anestesi FORT.

Ingen kritikk, bare et bittelite innspill i opplæringsøyemed.

[Jompa]

Fikk etterhvert roet dem ned å gitt dem drikke,

Alt det andre var veldig bra, men vi lærer i tillegg bort at ihvertfall de som muligens skal opereres, ikke skal ha noe å drikke pga. problemene for anestesi FORT.

Ingen kritikk, bare et bittelite innspill i opplæringsøyemed.

Oj, det var nytt for meg, før lærte vi at sjokk gir væsketap. Derfor vannet.

[Iron76]

Jeg tror personlig litt av problemer med tafatheten til folk når det gjelder ulykker er alle detaljene folk lærer.

Hos de fleste av oss går ikke hjernen i helt normale takter, men tyr heller til høyt turtall med klutsjen inne (var det riktig skrevet?) når man møter slike situasjoner som nevnt over. Jeg tror folk blir veldig usikre og tvilende til sine egene evner. En ting er hva proffe eller andre som befinner seg i posisjoner hvor det er stor sannsynlighet for at man får bruk for førstehjelp bør kunne. En helt annen er hva man forventer at en lettere nervøs hvermansen skal klare å mestre etter et alt for detaljert tre timerskurs.

Derfor mener jeg at terping på detaljer som drikke/ikke drikke, symptomer på spedalskhet eller om øverste eller nederste bein skal ha mest vinkel når man legger noen i stabilt sideleie kan virke mot sin hensikt. Av erfaring så vet jeg at det er mye bedre å terpe på det enkle, får når "the shit hit the fan" (som det heter på nynorsk) så bør prosedyren være enklest mulig. Uten pust dauer man, uten blod(strøm) dauer man, bevistløs het er farlig. Frie luftveier, sideleie og hlr er basic. Så burde man bruke resten av kurset på varsling, egensikkerhet og opptreden på skadested. Lurer man på noe så spør de på 113.

Poenget er at man faktisk tør å gripe inn!

[evike]

Det viktigste er at man faktisk gjør noe. Der er vi helt enige!

Vi har vært gjennom denne diskusjonen i en annen tråd og siden jeg ikke er noen kverulant, så lar jeg resten av kommentarene hvile. De har som sagt vært oppe før.

Ta et førstehjelpskurs hvis du føler at du er på gyngende grunn, er vel en grei oppsummering av dette.

[Iron76]

Endelig!
Med nypresset førerkort, og ingen erfaring som lovlydig MCfører tok jeg med fruen til den lokale dealeren for en lenge etterlengtet prøvetur. Det var fruen som hadde noen kontakter med H-D bua og som introduserte meg for den gjengen. Selv vil hun kjøre ”ninja” i en eller annen variant, bare den er ninjagrønn, eller en GSXR. Nok om det.

De lokale ambassadørene for Milwaukee Hadde lenge mast om at jeg måtte fullføre lappen og komme innom for en prøvetur. Med en (kanskje nostalgisk) svakhet for Harley-Davidson og en livslang begeistring for disse maskinene var det en over to år gammel avtale at den aller første prøvekjøringen etter å ha fullført MC lappen skulle være der. Jeg var godt kjent i butikken og hadde lagt igjen en del penger der de to siste årene, bl.a. på hjelm og kjørestøvler. Jeg hadde dessuten ved flere anledninger tatt de to ungene jeg da hadde (4 nå) med dit som lørdagsunderholdning (alle barna mine veldig glad i motorsykler).

Angående kjørestøvlene, så oppsøkte jeg først HD så på deres utvalg for så fortelle dem at jeg også ville se på mer ordinære varianter. Jeg oppsøkte flere andre butikker for å sjekke tilbudet. Hadde ingen planer om å kjøpe H-D sine (jeg er ikke fanatiker), men da jeg så at de aller fleste eksemplarene hos andre leverandører lignet på den type gummistøvler som min bestemor syntes passet så bra på seg selv, der hun satt i rullestolen med, pledd over seg og prøvde å se fjong ut, var veien kort til bake til Harley-bua sammen med frua. Jeg entret butikken og utbrøt ”det ordinære stinker!” ble møtt med et latterbrøl og et ”det vet vi”. Fikk deretter et par H-D fxgr boots i gave fra fruen.

Til baket til prøvekjøring:
Der sto vi i butikken, de hadde funnet frem en Sportster XR 1200 til oss og gjort den klar. Dette var en regntung dag starten av november. Jeg var på tampen til å innfri en lovnad om at hun skulle være den første jeg hadde bakpå etter å ha fullført lappen. Etter en rask innføring i alt jeg burde vite om sykkelen var det endelig på tide å hoppe på og starte opp.

Nakkehårene reiste seg og magen kriblet i det v-twinn motoren startet opp. Det her hadde jeg gledet meg til så lenge jeg kunne huske. Dette var imidlertid ingen ting i forhold til kriblingen i magen til fruen som høygravid hoppet bakpå. Der våknet vist alt til liv. I følge henne ble det et vannvittig liv og røre inni der, men prøvetur ble det. Magen hennes sluttet visst aldri å krible etter dette, der gikk det slag i slag til hun få dager etter ble kjørt til sykehus med blålys for å føde. Og min datter nr. 2 kom seg vel ut.

[AJ]

Fantastisk flott skrevet :=D>
Fortsetter du i samme stilen må det bli en bok etter hvert
Storkoser meg virkelig når jeg leser dine "forsøk på blogg" innlegg...

[ArcticTiger]

Ja, det er Herrligt som de sier langt der sør, å lese loggen din :=D>

[Crinos]

Det er så fantastisk artig å lese denne bloggen! Du burde nesten ta steget å utgi en bok med samme navn som emnet? :)

Inspirerer meg selv til å skrive noe lignende på min blog.. hehe.