En bikerspires forsøk på blogg

[Iron76]

Nå er det jul, jeg hadde tenkt å skrive en god julehilsen til alle her på forumet på loggen min, men tiden strakk ikke til. Derfor får dere heller lese den som jeg sendte min bror, som er lydteknikker, "sound engener" som han kaller det, bråkebøtte som jeg kaller det . Det er en søt og klassisk julehistorie som er delvis sann. Siden han er hovedperson i fortellingen har jeg selvsagt innhentet hans tillatelse til å dele den med dere.
God jul da, alle sammen!
En julehistorie
Månen var det eneste som lyste opp, i kottet av et hotellrom, der den skinte full og blank over roten til en grå og fett hestehale. Det snødde tett, ikke bare i hodet på lydmannen, men også ute. Han var sliten, langt hjemmefra der han satt med en kruttsterk kopp kakao, som han drakk bar. Det var lille julaften. Dagen var gått til å skru volum i en Justin Bieber sound alike konkuranse i et fjernt bygdehus. Dagen etter skulle han rigge til så Sputnik kunne spille julen inn på Bortvekkidalens ta-med-egen-dunk julelunsj for de ensomme. Tonene fra Last Christmass strømmet ut av høytaleren på den rustne iphonen om igjen og om igjen og om igjen. En tåre rant ned hans skinn og dryppet ned i den dampende kakaoen. Han var alene, veldig alene.

Med ett var han ikke alene lenger, det var noen sammen med ham, der i det stusselige hotellrommet. Han var ikke alene i natten. En edderkopp kravlet over den skjelvende hånden hans og bort over bordet, det ble et kortvarig vennskap, det stakkars krypet kreperte av Whams ulyder i det iphonen var innen hørevidde.

Morgenen etter våknet lydmannen med ansiktet i kakaokoppen og en død edderkopp i øre. Med gråten i halsen labbet han ut i den rustne gamle bilen, som omsider, etter trettiførste forsøk, startet med et hest host. Med tre nedslitte vinterdekk, et sommerdekk og halv tank tøffet han sakte avgårde på nedsnødde juleveier.

Julen var nesten reddet, Sputnik hadde sunget sitt siste vers, dunkene var tomme, bilen startet etter bare tjuefire forsøk, og tanken var fylt opp med himkok, bilen slengte seg fornøyd fra brøytekant til brøytekant. Tankene vandret til pinnekjøtt, stappe og digg og pyntet tre. Julepresanger, dårlige julesanger og pepperkakehyper unger og alt annet som hører julen til. Han kunne tydelig se for seg en rød julekule, den kom nærmere og nærmere, større og større. Svart alt ble svart. Han åpnet øynene, Rudolfs nese lyste klart og rødt fremdeles men nå med sporadiske blink. Det kom en eim av dårlig sprit ut av mulen hans. Øynene gikk i kryss.

Lydmannen kravlet ut av vraket som i fordums tid hadde vært en bil. Kastet et blikk tilbake. Så kroppen til Rudolf ligge tungt på panseret med hodet godt plantet gjennom frontruten. Resten av nisse ekvipasjen lå strødd i omegnen, knuste presanger, vrakgods og reinsdyr om hverandre. Han begynte å vasse i knedyp snø videre på veien hjem, drømmen om en jul forsvant i det fjerne. Det var kalt, is kaldt. Snøen var tung akk så tung. For å holde motet oppe begynte ham å synge, den eneste sangen han hadde plass til i sin forvirrede hjerne. Om igjen og om igjen og om igjen gaulet han ut sin favoritt: Whams -Last Christmass .

Lukten av pinnekjøtt nådde lydmannens nese. Han våknet opp. Det var varmt og godt rundt ham. Pinnekjøttet kom på bordet. Det var julestemning, selv om det var nyttårsaften, endelig jul, endelig. Snart låser de opp trøyen og da er det jul tenkte lydmannen, på Whamfløyen på reitgjerdet.

[Iron76]

Noen uker etter førsteprøveturen som fersk motorsyklist, klarte jeg å slepe en venn og kollega med meg for enda en prøvetur. Han hadde kjørt mc i mange år. Vært aktiv i en kubb og hadde flere europaturer med dem på samvittigheten, men det var i gamle dager, før han fikk familie…

Denne senhøstes dagen var første gang på minst 15år han skulle kjøre motorsykkel. Egentlig var han skeptisk til Harlyer, men jeg hadde klart å overtale ham. Han hadde fått sansen for en modell som heter Fatboy Special, de hadde ikke den inne, men han fikk prøvekjøre en ordinær Fatboy (motorsykkel altså). Jeg fikk innvilget et flere år gammelt ønske, en tur på V-rod.

v_rod145.jpg

V-rod

FB.jpg

Fatboy

Det var med andakt og ærefrykt vi trillet rolig ut i trafikken. Det høljet ned og blåste friskt. Jeg så at han gliste, selv om han lå foran meg og hadde helhjelm på. Første del av turen gikk på ”gamleveien” så skulle vi på motorveien senere. Etter å ha kjørt forbi ham og tatt det rolig rundt en sving, var jeg kommet til påkjørselsrampen til motorveien, det var tid for å teste ut v-rodden litt. Den er jo bygget etter modell fra drag-race sykler, og Porsche har vært med på motordesignen. Jeg sitret av forventninger. Jeg vridde på gassen.

Det er mulig jeg ikke er blant de kjappeste i hodet, men mine erindringer fra de neste sekundene er få i forhold til tilbakelagt distanse. Det første jeg husker var at jeg ble trykt ned i setet, deretter at det var ledig i riktig fil på motorveien, så var jeg med ett gjennom en tunell, og min venn og kollega var tilbakelagt godt og grundig. Jeg hadde ikke engang tynt den skikkelig, jeg skulle jo være forsiktig…

No var det jeg som gliste. Kompisen min sa bare at han hadde sett meg runde svingen, så bare forsvant jeg fra ham, han hadde ingen sjanse til å henge med. Det ble en fin tur.

Vi kom gjennomvåt, iskald og fornøyd tilbake til sjappen rett før stengetid, vi ble erklært som ekte entusiaster og kollegaen min hadde falt totalt for Harley Davidson, etter dette var det det han ønsket seg. Kjøre v-rodd var det diggeste jeg hadde gjort med buksene på.

Som den reflekterte personen jeg prøver å være, må jeg legge til at jeg er fullstendig klar over at en rekke andre sykler garantert hadde dratt fra v-rodden, har prøvd et par av dem selv. Men må innrømme at opplevelsen av v-rodd var langt artigere enn de andre, muligens fordi man slipper den krampeaktige pulestillingen en del sykler krever. Jeg håper imidlertid at jeg blir gammel å stygg nok til å ha prøvd riktig så mange sykler av mange kategorier og merker før jeg endelig parkerer.

[Jompa]

Historien minner om opplevelsen jeg hadde for noen år siden, da jeg prøvde en Electra Glide.
Hadde ikke det samme fartskicket, men følelsen av å være hele verdens konge var helt herlig.
Jeg fikk med både brosjyrer og prisliste hjem, og satt og smugregnet på hva et lån ville koste.
Det ble selvsagt ikke noen Harley den gangen, men nå er ungene flyttet ut. Og jeg får fremdeles kribling i magen når jeg ser en Electra. Men den skal ikke være neddynget av all verdens pynt og fjas, kun
"funksjonelt fjas".

[joo]

Jeg håper imidlertid at jeg blir gammel å stygg nok til å ha prøvd riktig så mange sykler av mange kategorier og merker før jeg endelig parkerer.

Det bør være et ønske for alle motorsyklister, det er så mye å prøve og oppleve

[Iron76]

I ett år hadde jeg MC lappen uten å ha en motorsykkel. Fikk heldigvis prøvekjørt noen harleyer dette året. Sportster XR (1200), V-rod (1250, tror jeg),Sportster 48 (1200), Dyna Wide Glide (1584) og Sportster 883 Iron. Det var to som stakk seg ut som favoritter. V-rod og Sportster 883 Iron.

Iron.jpg

Høsten kom, min (mye) bedre halvdel var høygravid og vi var på boligjakt, da vi trengte større plass og ønsket oss litt lenger vekk fra sivilisasjonen. vi bodde da rimelig sentralt i Bergen. Minsten ble etterhvert født, litt for tidlig på grunn av komplikasjoner, men uten noen form for motorisert hjelp... Det begynte å haste med huskjøpet. Med god hjelp fra finn.no, etter div intimundersøkelser fra banken og en nervepirrende budrunde endte vi opp med et sjarmerende men gammelt småbruk nesten syv mil utenfor Bergen.

Etter konrakten var signert men før vi flyttet inn, skulle jeg bare en kjapp tur innom HD-dealeren for å kjøpe farsdagspresang fra ungene, noe med “bar & shield”-logo på. En rompetaske e.l. Fruen sendte meg inn fordi jeg selv hviste best hva som passet, mente hun. Hun ventet i bilen, med tre sovende barn.

Jeg entret lokalene via hovedinngangen, som jeg pleier, og hørte en kraftig røst påkalle mitt navn. Det var sjefen selv. Han ba meg komme inn på kontoret sitt og jeg labbet inn og lurte på hva dette dreide seg om.

Etter tretti sms fra fruen med spørsmål om hva som tok så j****g lang tid, gikk jeg omsider ut og satte meg i bilen.

“Vi må snakke sammen!” avbrøt jeg fruen midt i en setning, om at jeg alltid brukte lang tid der inne. Hun ble helt stille (hehe). Denne setninger får som regel nakkehårene til å reise seg på et hvilke som helst hankjønn, når den kommer ut av gapet på et hunkjønn. Et klassisk kjennetegn på at noe går noe rett til h11te. Jeg bruker det på gøy og mener bare at vi nettopp må snakke om noe. Det skremmer alltid vannet av henne... Tilbake til samtalen i bilen. Hun satt der taus og lettere nervøs, da jeg forklarte henne hva det gjaldt. Jeg hadde fått et tilbud, på en Sportster Iron, helt ny, men jeg måtte slå til før nyttår. Jeg kom med en kjapt utregning av konsekvensene for familieøkonomien (og de var slettes ikke avskrekkende), la til at jeg ville diskutere det med henne før jeg avgjorde noe og ventet tålmodig på en lekse fra henne.

“HVORFOR SA DU IKKE BARE JA MED EN GANG DA!” Utbrøt hun. Først takket jeg høyere makter for henne, deretter ringet jeg til HD sjappen og takket ja. Jeg digger den damen! Hun er virkelig et funn. Regner med de fleste her forstår at jeg var fjern og ukonsentrert en stund etter dette. Ikke bare hadde jeg nettopp blitt pappa for fjerde gang og blitt godsherre, men jeg hadde også endelig fått MIN egen bike.

[Iron76]

”Det går da ikke an å si til folk at jeg har kjørt Arne hardt i tre timer” var mitt beste argument for at Harleyen skulle ha et jentenavn. At den ville få et navn var det aldri noen tvil om (trossalt et populært familiemedlem), men fruen fattet ikke hvorfor det på død og liv skulle være et jentenavn. For å unngå ytterligere diskusjon fikk hun lov å plukke ut navnet fra tre forslag jeg hadde lagt frem; Frk. Fryd, Månestråle eller Turid-Laila. Det ble Frk. Fryd.

I følge fruen vier jeg Frk. Fryd mere oppmerksomhet og omtanke enn henne. Hun sier gjerne til venninner at jeg er ute med elskerinnen min. Men hun hevder også at siden det er eneste elskerinnen jeg har så er det helt greit.

For å gjøre det helt klart, jeg driver ikke usømmeligheter med Harlyen. All aktivitet som involverer den er med buksene på og smekken oppe.

Å ha jentenavn var lurt. Bekjente har misforstått meg på det groveste når jeg har omtalt henne, f.eks. hvis jeg sier at jeg må ut å feie over Frk. Fryd etter at hun har blitt wet, hot and dirty etter dagens hardkjør…

[AJ]

Veldig bra!

[ArcticTiger]

Og nå kan du trygt endre tittern på loggen din, for nå har du en Ånnkli logg Ikkenoe "forsøk" lenger nå....

[Iron76]

Kaldt er ordet. Ganske enkelt kaldt. Man kan legge til bikjekaldt eller iskaldt, men et enkelt og nakent utrykk som kaldt er egentlig mer dekkende enn å pakke ordet inn med andre ord for å markere noe, det blir bare lunere og mer påkledd av det, syntes nå jeg. Et ganske enkelt og nakent “kaldt” er ordet som beskriver transportetappen fra byn og hjem med min flett nye Harley Davison med navnet Frk. Fryd.

Jeg hadde hentet Henne hos forhandler og hatt henne i en garasje på jobben i 4 dager. Hun hadde vært på en lufte tur mens hun var der. Jeg kjørte henne ut til en venn, som fikk overraskende et tilbud om en prøvetur. Jeg hadde ikke fortalt ham at jeg hadde skaffet meg en bike, sa han ble en smule overrasket. Han lot seg ikke spørre to ganger, og hjelmet seg opp og kjørte en kald og kort tur for å prøve det nye gliset mitt. Etter dette var det tilbake i garasjen på jobben med henne.

Så kom dagen da jeg skulle kjøre henne hjem, 6-7 mil nordover, til vårt nyinnkjøpte småbrukk. Dette var rundt månedskifte november-desember og det var den kaldeste høsten i manns minne, i hvertfall i mitt minne... Det hadde ikke kommet noe nedbør siden kulden kom og veien var tørr og fin. Det var mellom 7 og 10 kalde. Men hjem skulle hun.

Hjem kom vi også, tok noe lengre tid en beregnet, da jeg stadig måtte stoppe for å fjerne is fra innsiden av visiret, samt prøve å få litt varme i vitale organer underveis. Sammen med sykkelen hadde jeg kjøpt en todelt kjøredress, i tekstil, som er både vann og vindtett med gode luftemuligheter og passform og alt det der. Jeg hadde kledd meg med to sett med langt undertøy, bukser, pologenser og ullgenser, Og tettet igjen alle åpninger så godt jeg kunne. Det var bare en ting jeg ikke tenkte på. Midten!

Min kropsbygning ligner på en litt rar pære med armer og bein, når jeg sitter så blir den største omkretsen enda større, dette harmonerte ikke helt med den todelte kjøredressen, med det resultat at jeg frøs noe sinnsykt der buksen gled ned og jakken opp. Etter dette kjøpte jeg bukseseler, som løste hele problemet enkelt og billig.

Det skulle jeg ha tenkt på før.

Tre dager lå jeg syk med feber etter hjem turen, det som varmet meg like mye som feberen, var tanken på at jeg endelig hadde min egen motorsykkel hjemme.

[Iron76]

Vinterdepresjoner.

Å kjøpe motorsykkel senhøstes 2010 var ikke noe sjakktrekk.

Før var vinteren bare en kjedelig og litt kald og mørk årstid, med lyspunkt av å pælme en sjelden og våt snøball i bakhode til en kollega eller fruen. Nå er den en dyster pine som bare skal overleves.

Jeg var særdeles selvtilfreds med høstens anskaffelser; mitt fjerde barn, småbruk og Harlyen Frk. Fryd. Det er godt mulig det var Karma, JjingJang eller Murphys lov som prøvde å jekke meg ned noen hakk. For vinteren 2010-2011 var definitivt den lengste, kaldeste og mest snørike siden sist istid….

Jeg forsøkte å overbevise meg selv hver dag at våren var rett rundt hjørnet. Noe den ikke var før 4-5 lange kalde måneder var over og veien tinte opp og saltet regnet vekk. Jeg hadde aldri før smakt vinterdepresjon eller parkert motorsykkel syndrom (PMS) og det var svært så destruktivt. Jeg leste i hjel forskjellige mc-blader som med for sjeldne intervaller dumpet ned i postkassen, og gnålte høl i ørene på fruen om alle motorsykkelplanene mine. Hadde det ikke vært for hyppige turer ut i bua for å kose og klappe litt på Frk. Fryd hadde jeg drevet meg selv og alle rundt meg til vanvidd.

Vinteren som årstid, har nå utviklet seg, for meg, til å bli en slags årlig semiskjærsild som man må gjennom før man kan til fulle nyte en ny sesong.

[Pollti]

Gode historier ! Har en kamerat som hadde en rå køstom sykkel med R motor i ramma. Den måtte jo dårlige kamerater prøve men i flg eieren så ble det bare drevet kjærring kjøring. Så han satte seg på sykkelen og skulle demonstrere ordentlig kjøring. Og det gikk ille. Aksen var så formidabel at han ikke fikk sluppet gassen og stoppknappen fant han ikke i farta. S sving forut, og 60 sone, gedigent motorbrøl som fikk kjærringene til å bli nervøse. Den bolde motorsyklisten hadde ingen sjanse til å klare svingene og dro rett ut og inn i et hønsehus så fjærskya stod himmelhøyt før han kvelte motoren. Hønene er fremdeles sjokkskadde og verper ikke hele sommeren i frykt for lokale gærninger med fri eksos og ukontrollert turtall

[Iron76]

Hvordan gikk det med biken da?

[Pollti]

Bedre enn da han skulle lære oss svingkjøring med en Ape 50 med Honda 350 motor ihvertfall ! Kjærringene holdt ikke mål så han dro nedover sykkelstia i 120 km/t før det ble grøft ut høyre . Han lå der på bakken ille forslått og med brukkene armer. Sheriffen bøyde seg over ham og spurte om han ikke var for gammel til sånne stønt ? Jooooo, pep synderen. Hvilket nesten ledet til at Sheriffen måtte ha ambulanse han og pga ekstremt latteranfall. Hvordan han ungikk å miste lappen har jeg enda ikke skjønt.

[Iron76]

Sist lørdag slepte jeg med meg tre unger og min mor til H-D Bergen, som presenterte 2012 modeller. Fruen var på jobb. Min mor, som jeg hadde invitert med, har liten interesse for motorsykler. Jeg tenkte det var lurt å drive litt lobbyvirksomhet for min far. Nøkkelen til at han får seg sykkel er min mor. Hva barna angår, så er det jo en fin anledning til å vedlikeholde MC-interessen, og drive litt barneoppdragelse.

Mens barna trykte i seg gratisvaffler og lekte med kranen på vanndispenseren, og min mor prøvde å holde en viss orden på dem, tok jeg en nærmere titt på de to nye syklene fra H-D som ble presentert der: Softail Slim og Sportster 72.

Hver vinter dukker det som regel opp en eller to nye modeller fra Milwaukee. Det får for min del vinteren til å bli litt hyggeligere, og lengselen til våren litt sterkere. Må ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet i år. Softail Slim var så ordinær og nøytral at det var en skam. Kjedelig! Det eneste som virkelig fanget blikket var fotbrettene som stakk ut på hver side. Denne sykkelen er utvilsomt for smal til halvmåneformede fotbrett. Det så rett og slett teit ut, etter min mening. Hadde noen gitt meg en sånn sykkel så hadde jeg byttet ut forbrettene med mer egnede pinner før jeg hadde turt å vise meg offentlig med den...

Sportster 72 syntes jeg var langt mer stilren. Med rimelig høye ape-hangers, slank bygget og med en minbensintank (på 7l) gikk assosiasjonene rett til bake til slengbukser og flower power samt den obligatoriske biker-road-movien “Easy Rider”. Jeg er for ung til å kunne huske noe av hipietiden, (det er nok av dem som burde huske den som ikke kan, eller forsøker å glemme den), men jeg har sett “Easy Rider”, som forøvrig er pensum for bikerspirer. Man kunne i hvertfall se hva 72 er inspirert av. Men da jeg ikke har intensjoner om i kjøre LA - New Orleans, for å delta på Mardi Gras, så er ikke dette en sykkel som havner på min ønskeliste med det første. Målgruppen for denne sykkelen er nok syreskadde x-hipier i midtlivskrise.

72.jpg

Som den hykleren jeg er, så kommer jeg til å prøvekjøre dem begge hvis anledningen dukker opp.

Vaflene var forresten helt utsøkt og kan anbefales på det varmeste...

[joo]

Uten å være HD-interessert ble jeg litt lettere mo i knea da jeg første gang fikk se Rocker`en i HD-sjappa i LasVegas... Den var jo ganske så lekker med seteløsninga så bakskjermen ble helt fri.
Men da jeg satte meg på den syntes jeg at de dessverre hadde klart en designbom siden tanken var så fælt brei hele vegen bakover. Men smaken og baken osv... Fra sida var den særegen og spesiell! (Kosta 25.000$ med motiv...)



Softailene har vel ofte skuffa...?