Det var med følge av dame og baby jeg dukket opp til min første kjøretime på trafikkskolen. Sykkelen var en Yamaha med 600ccm. Den var bygget for litt mindre personer enn meg, så jeg fikk aldri noen behagelig kjørestilling på den. Kjørte Yamahaen bare de to bare første timene. En kjørelærer kondemnerte den og tennene sine på et mc-lærerkurs i stjørdal. Skolesykkel nummer to var en Kawasaki 750, med mer passende kjørestilling.
En uke før oppkjøring fikk kjørelæreren lungebetennelse og ble sykemeldt for to uker. Hadde da langkjøringen igjen. Vi var i oktober.
Våren etter tok jeg på ny kontakt med trafikkskole for å fullføre opplæringen.
Jeg har et godt sovehjerte, og det er jeg glad for. Alt i livet er ikke morsomt og av og til møter man de litt dystre sidene av tilværelsen som menneske. Man innser sin egen sårbarhet og begrensning. Jeg har hørt at det som ikke tar knekken på deg, gjør deg sterkere. Det tror jeg det er mye rett i.
Fruen og jeg hadde vært på Ikea på handle tur. Vi hadde med jentungen, den andre jentungen var fremdeles i mors mage. Jeg hadde kjøpt meg noen pølser, og fruen hadde fylt bilen. Jentungen sovnet på vei hjem. Av hensyn til husfreden fant vi det best at hun sov ferdig i bilen, dermed ble det en ekstra tur.
Da vi nærmet oss et veikryss så vi det var kø i motsatt vei av der vi skulle, den sto helt stille. Dette var litt rart da det sjeldent var kø der på dette tidspunktet i området.
En motorsykkel lå veltet mitt i veien omtrent hundre meter fra første mann i køen, et vogntog. Jeg kom jo mot køen så jeg kom meg fint fram. Jeg stoppet ved vogntoget og det lå en mann langflat på asfalten, hjelmen var tatt av. Jeg åpnet vinduet og spurte de ti som virret rundt der om de trengte hjelp. -Nei, fikk jeg til svar, -ambulansen er her om ti minutter. Motorsyklisten var veldig stille der han lå. ”Hvem har ansvaret for han der da?” spør jeg og fikk en nølende beskjed om at sykebilen var på vei….
Nok er nok tenkte jeg og gikk ut av bilen. ”dette kan jeg” bøffet jeg og begynte å kommandere litt rundt. Han med telefonen ba jeg om å være med meg, sendte to andre etter førstehjelpsutstyr og ba noen om å se til at det ble plass for ambulansen til den kom.
Personen som lå der var hvit som et laken, og det rant blod ut munnen på ham. Jeg klarte å få kontakt med ham, men så forsvant han. Da vi var i ferd med å få ham i sideleie kom sykebilen og de overtok. Jeg var vist siste man som snakket med ham. Dette var en familiefar omtrent på min egen alder, på en cruser, kledd opp med kjøreutstyr og hjelm. Ingen vitner til ulykken har meldt seg, så hvordan det skjedde er ikke kommet frem.
Vi passerte overnevnte ulykkessted to ganger på mc-oppkjøringen ti dager senere. Da lå det mange blomster der og det var tent noen lys. Jeg bestod oppkjøringen med god margin.
Overnevnte dødsulykke har ikke holdt meg våken om natten eller noe sånt, men jeg har jo tenkt og fundert litt over den. Hvilke utfall det kunne ha vært om ting var gjort annerledes er det ingen som vet, og jeg spekulerer ikke i det heller, men de to tingene som slår meg er hvor mange som sto tafatt og ventet på at Hr. sykebil skulle gjøre mirakler, og at det er ingen som har meldt seg som vitner til selve ulykken. Førstemann til stedet var yrkessjåfør og jeg er ganske sikker på at han og flere av de andre også hadde en eller annen form for førstehjelpsopplæreing eller lignende. For meg er det bare et klart eksempel på viktigheten av at noen faktisk gjør noe og tar ansvar/ledelse i slike situasjoner. Det å ringe et tresiffret nummer er ikke alltid alt som skal til, selv om det er en god start. Det at ingen har sett noe, har jeg litt vanskelig å tro. Denne veien er nokså trafikkert og det var en rett strekning. Har litt vanskelig for å tro at en ulykke på det stedet ”bare skjedde”. Minner meg litt om ”bugs” reklamen til NMCU.
http://www.youtube.com/watch?v=8ynpGFj97Ic" onclick="window.open(this.href);return false;