Her er intervjuet i sin helhet. Det stod på trykk i avisen Hadeland 22. september 2010:
Trening gir resultater
* Kolliderte på motorsykkel
* Takker Ullevål, Sunnaas og Avancia
Trening, faglig motivasjon
og et nettverk som
fungerte brakte Lars
Lunde tilbake til en
nesten vanlig hverdag.
kari Dæhlen
kd@hadeland.net l 61 31 31 32
JAREN: – Trening ble redningen
for meg, sier Lars. For fire år siden
ble 23-åringen sendt til Ullevål sykehus
med alvorlige hodeskader,
etter at han kolliderte på motorsykkel
med en personbil i Tingelstad
10. juli.
– Etter to og en halv uke ble jeg
koplet fra respiratoren. Jeg hadde
kraftige blødninger i hodet, kraniebrudd,
en brukket arm og brukne
bein. Selve ulykken er svart for
meg, den håper jeg også blir svart.
Men de siste 14 dagene før har jeg
glimt av. Blant annet at jeg hentet
den tunge motorsykkelen jeg
hadde leid for en uke, sier Lars.
Fra Ullevål gikk turen til Lillehammer.
Deretter til Sunnaas rehabiliteringssenter.
Opp på krykker
– Jeg har mye å takke både Ullevål
og Sunnaas for. Etter fire måneder
kom jeg ut av rullestolen og over på
krykker. Helt til nå har jeg hatt kontakt
med Sunnaas gjennom Kress i
Drøbak, en underavdeling som gir
såkalte senfase ukesopphold for
hodeskader. Siste uken var i mars
i år, etter jevnlige samlinger med
likesinnede. Der har jeg sett både
framgang og motgang, sier Lars.
Det er enn livlig kar vi har foran
oss, med befriende galgenhumor
og praktfulle tenner.
– Kjeven fikk seg en medfart
og tennene slipt på den ene siden,
men ingen ble brukket, sier Lars.
– Det var ikke min tur. Men det
er ingen tvil om at nettverket rundt
meg, medisinsk ekspertise på flere
plan og treningen på Avancia har
gitt meg livet tilbake. De tok til og
med kontakt med Sunnaas, slik at
jeg får riktig trening.
Motivasjon fra familien
– Jeg trener fortsatt på Avancia fra
tre til sju ganger i uken. Motivasjon
får jeg fra samboeren min,
May-Britt, familie, venner og
kjente, men innimellom er det tøft
fortsatt.
Lars har en smittende latter,
men forteller også om tunge stunder.
– Da jeg kom til Sunnaas tenkte
jeg; her blir jeg. Da jeg så utover de
andre pasientene, kom erkjennelsen;
slik er jeg og. At jeg var godt
trent før ulykken er også en del av
redningen. Jeg rørte verken alkohol
eller nikotin. Bra fysikk, sa legene.
Jeg var håndballspiller og glad i
fart og spenning. Lars tar en tenkepause.
– Det er jeg ennå, og må innrømme
at når det gviner under Jarenbrua
om våren får jeg lyste til å
sette meg opp på en motorsykkel
igjen.
Kanskje ikke så rart, rally var en
favorittsport og er det fortsatt. Han
er igjen kartleser for Egil Hvattum
som før ulykken.
– Det fungerer bra. Jobben handler
om å forklare vegen etter noter
og holde styr på tiden. Lars smiler. I
den første tiden etter ulykken måtte
han lære seg de enkleste ting, som
for eksempel klokken.
Arbeidstrening motiverer
I dag er han under arbeidstrening i
jobben han hadde i farens firma.
– Jeg er utdannet snekker/tømrer
med fagbrev og monterer alle
former for butikkinnredninger,
sier Lars over brillene.
– Du kan tro det var en stor dag
da jeg fikk igjen sertifikatet.
Han er helt avhengig av briller.
Øynene ble skadet, og bokstavene
flytter på seg om han går uten.
– Jeg hadde bygd eget hus før
ulykken, og flyttet umiddelbart hjem
igjen etter Sunnaas. For meg var det
viktig å trene og klare meg sjøl, med
hjelp fra May-Britt, mor og far og
søsteren min, Stine, sier Lars.
Ikke bitter
Friskusen synes ikke slalåm er
så utfordrende lenger, men er en
racer på snowboard. Ryggskinne,
hjelm og håndleddsbeskyttere er
en selvfølge.
– Om jeg er bitter?
Det er nesten så Lars ikke forstår
spørsmålet, til tross for at han
var helt uskyldig i ulykken.
– Dette kunne hendt hvem som
helst. Skulle jeg tenke slik ville jeg
blitt gal, sier Lars. Han vet at ingen
ser forskjell på ham utad i dag, da
han er med på det meste.
– Mange i min situasjon kan lett
begynne å døyve virkeligheten
med stoff. Det har jeg styrt unna.
Men ting går saktere. Jeg blir fortere
sliten, og det er tøft å konsentrere
seg der mange er samlet. Jeg
tar rett og slett ikke inn alt, og føler
at filteret mitt er hullete, sier en reflektert
27-åring, som før ulykken
jobbet nesten døgnet rundt.
Vær positiv
– Hodet mitt blir veldig fort fullt,
men det er godt å spøke om vanskelige
ting også. Det betyr ikke at
jeg ikke så mørkt på det i starten.
Da jeg måtte ha hjelp til det meste,
og tanken på hvorfor det ikke bare
ble slutt kom.
– Skal jeg gi et råd til andre i min
situasjon? Det må nok bli på med
treningsdressen, det. Vær positiv, selv
om det ser mørkt ut.