Kjære venner, jeg måtte en tur på akutten/sykehuset med infarkt for å forstå noe helt essensielt. Det tok meg altfor mange år å forstå at det å sette grenser ikke er egoistisk. Det er nødvendig for oss mennesker.
Jeg har alltid vært en som gir litt ekstra. Litt mer tid. Litt mer tillit. Litt mer rom. Jeg har stått i møter jeg aldri burde vært i, tatt telefoner jeg ikke orket, og sagt "ja" når kroppen skrek "nei".
Hvorfor? Fordi jeg trodde det å være snill betydde å være tilgjengelig for alle. Alltid.
Men snillhet uten grenser blir ofte en invitasjon til utmattelse.Det sliter på relasjoner. På helsa. På selvtilliten.
Det var først da jeg begynte å sette tydelige grenser med kjærlighet, men med klarhet at jeg så hvordan livet mitt endret seg.
Jeg begynte å få mer respekt. Jeg fikk bedre tid til det som faktisk betyr noe. Jeg ble tryggere i meg selv.
Og vet du hva som skjedde da jeg sluttet å si "ja" for å være likt?Jeg begynte å like meg selv mer.
Så i dag vil jeg minne deg (og meg selv):
Noen kommer kanskje til å trekke seg unna når du begynner å velge deg selv, og dine nærmeste. La dem.! De som virkelig skal være i livet ditt, vil respektere at du står stødig.
Nyt påsken, og ta vare på hverandre. Min lille klan hilser til dere alle.
(Gjengitt med tillatelse)