Det er nok bare slik at i bunn og grunn setter ikke jeg menneskeliv like høyt som mange andre. Jeg mener man må akseptere en viss risiko (innenfor rimelighetens grenser selvsagt). Hvor mye ressurser skal man bruke for å redde en kreftsyk 80 åring kontra en kreftsyk 25 åring? Jeg har en i familien som er 91 år gammel som nylig fikk operert inn pacemaker. Jada, det er familie og jeg er selvsagt innhabil når det kommer til avgjørelser rundt dette, men noen ganger må noen lenger opp i systemet si at nok er nok, på en fin og verdig måte.
Jeg synes ikke at vi mennesker er noen unike vesen. Vi er øverst i næringskjeden ja, men det er vel haien i vannet også. Personlig klarer jeg ikke å se haien som noen unik skapning av den grunn, men den tror sikkert selv at den er det... ?
Jeg er selvsagt enig i mange av restriksjonene som blir gjort, men det blir bare for mye. Eneste grunnen til at dem lager disse restriksjonene er for at man ikke har kapasitet i helsesektoren til å ta seg av mange syke på en gang. Denne kapasitetsmangelen er det bedrifter og til syvende og sist vi i form at tapt inntekt må betale for, selv om staten kommer med noen små tillskudd som nok ikke kommer til å være på langt nær det samme som tapet.
Så hva står man da igjen med?
Jeg tror at de resurssterke bedriftene klarer seg bra, dem mister mye av konkurransen da de svake vil mer eller mindre falle fra. De arbeidsledige vil forbli arbeidsledige i lang tid og godene man har fått med full lønns utbetalnger vil etter hvert forsvinne. Folk vil bruke mindre penger grunnet tapt inntekt og skattepengene til statskassen reduseres.
Så hva hadde utfallet blitt om reglene ikke var så strenge som i dag?
Bare synsing... men jeg tror ikke det nødvendigvis hadde vert noe dans på roser det heller. Flere hadde muligens dødd av viruset grunnet at dem ikke fikk hjelp. I følge det jeg har lest er det stort sett eldre mennesker (over pensjonistalder?) som er i faresonen. Disse jobber ikke heller (mest sannsynling. unntak finnes) Bedrifter ville fått en usedvanlig høy sykemeldingsstorm, men disse utgiftene koster firmaene kun enger en liten periode før staten må ta regningen. De aller fleste blir syke en ukes tid (har jeg hørt).
Så ja, flere vil nok trolig dø, men den totale besparelsen på liv vil jeg tro jevner seg ut da man ikke får ettervirkninger i den grad som når man stenger ned hele landet.
Jeg tror at hvis man skjønner alvoret og vet at man som 70 åring blir nedprioritert i helsevesenet så ville man nok sett på denne situasjonen langt mer alvorlig og fulgt regler som blir satt. Men så lenge man vet at man nærmest er fredet som menneske og helsevesnet tar i mot en, så sitter det kanskje litt lenger inne og avvente turen til kjøpesenteret.
_____________
Men igjen, ja, jeg er for mange av restriksonene som er blitt satt. Det har helt sikkert blitt tatt noen kloke valg her, men nå virker det som om dem med hastverk begynner å stenge for å stenge. Å forby motorsyklister å kjøre sykkel er forsåvidt greit, men da må dem også forby veldig mye annet. I følge statistikken så dør altså aller flest folk i hjemmet og badet er vel det rommet hvor flest ulykker skjer (mener jeg å ha lest en gang). Så kanskje man skal være forsiktig med å vaske seg?
Skal man forby oppussing av hus, plenklipping, akogsarbeide, verandabygging, maling av hus etc.?
Til slutt må man jo også kunne følge opp disse reglene som blir sagt og det blir jo politiet sin oppgave. Men etter min erfaring er politiet alt for opptatt med å ta fartssyndere, for senest i dag var det fartskontroll her i Fredrikstad. Kanskje for å få inn penger til helsesektoren? :)
Som nevnt tidligere så er jeg heldigvis så langt skånet både fra sykdom og permitering så meg er det ikke synd på. Så kanskje jeg bare sitter her på min høye hest og skriker? Fullt mulig, men etter å ha fulgt min kreftsyke far ett års tid hvor han plutselig sovnet inn på sykehuset ganske kjapt etter en overdose med morfin, er jeg overbevist om at helsevesenet allikevel er flinke til å avgjøre når nok er nok. Dem hadde sett progresjonen og det var ut og inn av sykehus opp til en gang i uken grunnet vann i lungene som måtte tappes. Etter tappingen hadde han det forholdsvis bra, men dem å vel at dette kom til å vedvare samt koste penger. Plutselig en kveld ringte telefonen fra sykehuset at jeg burde komme og at min far kun hadde få timer igjen.
Helt sjokkert ble jeg jo, for jeg snakket jo med han på telefon 7 timer før dette og da var han i grei form. Jeg og min mor satt der mens dem sa at det ikke var mer å gjøre og peiset på med morfin før jeg så han sovnet inn mens det skummet om munnen.
Allikevel er jeg ganske sikker på at valget dem tok var det rette i etterkant. Det gikk helt klart bare en vei, men han ble jo både en belastning for helsevesnet og seg selv.
Når det er sagt, så ville vel ikke dette vært noe problem hvis man hadde invistert mere penger i helsesektoren fra starten av. Da hadde man hatt kapasitet og livet kunne mer eller mindre fortsette litt som før. Så hvor skulle man tatt disse pengene fra? Det samme stedet som pengene blir tatt fra nå. Pensjonsfond utland (eller oljepengene om du vil)
En av landets mest moderne sykehus ble bygget på Kallnes for kort tid siden. Det viser seg etter å ha lest avisen at dette sykehuset allerede er for lite. Forstå det den som kan...
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/v ... paa-gangen
I denne artikkelen står det svart på hvitt at det ikke foreligger planer om å bygge ut og få flere sengeplasser. Så kan man jo undre seg hvorfor kapasiteten er for liten når krisen først oppstår...
Å hvem sitter med regningen til slutt? Jo... til syvende og sist staten samt du og jeg.