Flankers rare turer og fjas! - Stenger sjappa :-/

[Flanker]

Ser man det... Er ikke sunnmøringene som er gjerrige og kjipe, det er nordmøringene!



Bompenger for MC... Har ikke sett på maken altså, jaja. Nå er det is- og drikkepause i Kristiansund, før ferden går videre mot Oppdal. Fint på Atlanterhavsveien ja, og været er upåklagelig

[kjellv]

Ser man det... Er ikke sunnmøringene som er gjerrige og kjipe, det er nordmøringene!



Bompenger for MC... Har ikke sett på maken altså, jaja. Nå er det is- og drikkepause i Kristiansund, før ferden går videre mot Oppdal. Fint på Atlanterhavsveien ja, og været er upåklagelig

Ikke uten grunn at pendlertrafikken mellom Averøya og Kristiansund har svært høy tetthet av batteribiler...
Skal e klare å nedbetale tunellen må de visst også ta betalt for MC

[Flanker]

Du vet du er i Trøndelag når...
Hei skål!

[Flanker]

Da er det straks på veien igjen. Våknet til regn her på Oppdal, men hva skjer når man skal dra på seg kjøreklærne...


Litt flaks skal man ha! De som vil henge med på turen kan trykke her: http://locatoweb.com/map/single/102855615" onclick="window.open(this.href);return false;

[RuneMC]

Enten Valdresflya eller 55/Tindevegen på tilbaketuren kan jo være et forslag. Fortsatt god tur

[kjellv]

Enten Valdresflya eller 55/Tindevegen på tilbaketuren kan jo være et forslag. Fortsatt god tur

Eller til Folldal, og så Venabygdsfjellet til Ringebu?

[Flanker]

kjellv er den heldige vinneren! Det ble en flott tur gjennom Rondane og Venabygdsfjellet i dag. Nå er det lunsj på Rudshøgda, og så er det straka vegen hjem!

[LordShaft]

Herregud så kjørekåt jeg blir av å se den ruta på locatoweb'en din. Jøssenavn. Heldigvis er det ikke lange stunden før jeg selv skal ut på nye tokt. Tviler på det blir noe før helgen med tanke på at ryggen min krangler seg (fatter ikke hvorfor) Men vi får se i slutten av neste uke. Muligens hele helgen

Tid du begynte på jobb igjen du

[Flanker]

Har jeg jobb? Faen, det har jeg nesten glemt etter snart 5 uker fri! Ja, jeg starter visst på mandag jeg ja :-(

Kan ihvertfall melde trygt hjemme etter omlag 1750 km. på 3 1/2 dag. Beste avslutningen på ferien jeg kunne fått

Takk til alle som har fulgt med på Locatoweb. Nå har jeg en hel del video å redigere, en del bilder å behandle og mye tekst som skal skrives!

[LordShaft]

Ja du har hatt deg en bra tur på de dagene der. Jeg misunner deg virkelig. Kjenner jeg skal ha meg et par slike turer selv før sesongen slutter. Forhåpentligvis har vi hvertfall 2 gode måneder igjen å kjøre på.

Jeg har hatt mesteparten av pappapermen min, så jeg har fortsatt 4 uker med ferie jeg ikke har behov for (strengt talt) skulle vært mulig å selge ferien sin (er jeg ufin nå) hehehe

[mortenolb]

Ja du har hatt deg en bra tur på de dagene der. Jeg misunner deg virkelig. Kjenner jeg skal ha meg et par slike turer selv før sesongen slutter. Forhåpentligvis har vi hvertfall 2 gode måneder igjen å kjøre på.

Jeg har hatt mesteparten av pappapermen min, så jeg har fortsatt 4 uker med ferie jeg ikke har behov for (strengt talt) skulle vært mulig å selge ferien sin (er jeg ufin nå) hehehe

Får vel solgt den i NSB, trur eg?

[Busa Trond]

Har ikke hatt 4 ukers ferie siden jeg gikk I syvendeklasse.
Hva skal du ha for slikt Naveri Forresten jeg kjøper den usett

[Flanker]

Er i videoredigeringa nå... Sweet Jesus! Jobbet i snart 3t. og enda en del igjen. Mistenker at dette kan bli bra, og langt!

[LordShaft]

Gleder meg veldig!

[Flanker]

Da kjem han... Turrapport fra 4 dagers egotrip på Nordvestlandet, inkludert video! For de som driter i det skrevne ord og bare vil se filmen kan man klikke her, selv om jeg håper at flertallet tar seg tid til å lese igjennom før videoen som ligger på slutten ses. Jeg tror det gir en bedre opplevelse også av filmen. Vær forøvrig advart: Det er nesten 40 min. med video å se på, og skru volumet godt opp før du benker deg. Langt, ja, men jeg synes ikke det ble noen kjedelige partier


Dag 1:

For første gang i mitt liv har jeg denne sommeren hatt 5 ukers ferie. Eller, det vil si 4 uker ferie og 1 uke avspasering. De første par ukene gikk med til ymse oppussing hjemme og besøk fra familie. De to neste forsvant på familieferie med bil, og motorsykkelen sto urørt. Været de første ukene hadde vært så som så, og de dagene det var mulig å kjøre var været uvillig. Jeg gidder ikke kjøre småturer i regnvær! Etter hjemkomst fra bilferien, med 4 av 5 uker ferie unnagjort, var frustrasjonen min brukbar. Fruen hadde luktet lunten, og i bursdagsgave fikk jeg 3 dager på MC-tur… All expenses paid, unntatt drivstoff. For en gave!

Så var problemet: Når skal jeg kjøre, og hvor? Yr.no ble flittig konsultert på søndagen, og været var mildt sagt ustabilt og skiftende. Enten måtte jeg kaste meg avgårde denne dagen, eller vente til onsdag/torsdag, og håpe at ikke meteorologene ombestemte seg. Jeg har fått med meg såpass som at de sliter å melde mer enn 1 dag frem denne sommeren, så valget ble tatt. Jeg måtte kjøre… NÅ! Et større detaljstudie av værvarslet fortalte at jeg kunne komme meg til ca. Lærdal og unngå regnet, så her var det bare å pakke. Hvor er tankveska mi? Hvor er ulltøyet mitt? Jeg er sikker på jeg hadde det i går. Ut over dette hadde jeg ingen planlagt rute, men flere grove ideer i hodet om hvor turen kunne gå videre. Men jeg bestemte meg for å kjøre etter meteorologens forgodtbefinnende. Ca. kl. 13:00 kom jeg meg på sykkelen, og koblet opp lading til telefonen i tankveska. Man skulle jo kjøre med slik Locatoweb sporing, både til glede for forumister og ikke minst min kjære som kunne konstatere at det var liv i meg så lenge prikken på kartet var i bevegelse. Men strøm kom der jo ikke, null lading! Forsøkte med to forskjellige sigarettenner-til-USB dingser, men ingen av dem gav noe liv i ladingen. Når jeg dro frem mini-kompressoren fra toppboksen og satte den inn var der liv. Faen da, tenkte jeg, med 28% strøm på telefonen. Jeg får vel ordne det på veien...

Det gikk strakeste vei til E18, og deretter ut på E134. På Langebru i Hokksund er det en diger bensinstasjon, så her må de vel ha en USB dings. No such luck, og det var bare å kjøre videre. Jeg kjørte med ett øye mot himmelen, for det var lumske skyer både her og der, og like forbi Hokksund på vei nordover kom det en skikkelig saftig byge. Jeg forbannet Metrologisk Institutt, men så en luke i skydekket ca. over Sigdal. Så turen gikk til Åmot, med ambisjoner om den morsomme veien opp mot Nesbyen. Og på Åmot har de en Statoil, og Statoil hadde USB-dings til meg. Men funket den? Njet… Nå skjønte jeg virkelig ingenting, men det var ikke noe å gjøre med den saken. Veien oppover Sigdal og Eggedal er prima MC-vei med 80-sone, bra dekke (frem til Eggedal) og plenty med høyhastighetskurver. Lite trafikk var det også, så her var det bare å kose seg. Men jeg hadde ikke spist siden frokost, og det var på tide å fylle opp egen tank. Veien fra Eggedal, opp til Haglebu og ned til Bromma er et morsomt stykke vei. Riktignok har asfalten sett sine beste dager en del steder, men det forhindrer ikke en traktor-pilot. Lunsjen besto av en vaffel og en kopp kaffe på Haglebu Fjellstue, mens telefonen fikk seg litt etterlengtet strøm på tanken.

Halvmett av «lunsjen» bar det avgårde igjen. Rv7 til Gol er ingen høydare så den forbigås i stillhet. Så var det Hemsedalsfjellet… Her har jeg kjørt ca. 229 ganger før, men bare med bil. Så det ble en ny opplevelse uansett på MC. Så mye nærmere naturen, og en SÅ mye flottere opplevelse. Litt grått var det, men fortsatt tørt. Nå begynte jeg etterhvert å bli litt mør i baken, og pisse måtte jeg også. Så det ble stopp på en fin rasteplass ved en demning litt før Hemsedal.






Tanken ble tømt, og drikkeflaska likeså, før jeg la inn 6-gir og hoppet over fjellet. Nede ved Borlaug valgte jeg den gamle veien mot Lærdal. Den har jeg ikke kjørt de siste 10 årene, og jeg husker at jeg hatet den i bil. På MC - Prima vei! Etter et raskt «turistbilde» ved Borlaug stavkirke fortsatte gamleveien i noen kilometer, og så var det ut på den nye. Og da kom regnet, så her var det bare å dra på igjennom Fodnestunnelen, og på andre siden skinte solen (litt mellom skyene). Fremst i fergakøa, og jeg rakk akkurat å kaste inn en svele og kaffi før vi la til kai på andre siden. I samme slengen kunne jeg også konstatere at telefonen, som forventet, hadde avgått med døden på vei over fjellet. Faen ta dette ladesystemet mitt! Så fulgte en kort etappe inn til Sogndal, der jeg tenkte å gi meg for dagen. Med unntak av to regnbyger hadde jeg overlistet værgudene, og det var behagelig lite trafikk på veiene. Også overraskende få motorsykler ute denne dagen. Etter å ha rekognosert potensielle overnattingssteder i sentrum falt valget på Best Western hotellet, som hadde enkeltrom til en hyggelig pris. Enda hyggeligere var det at jeg fikk sette sykkelen inn i den låste bakgården deres, der den fikk selskap av 3 andre sykler som også hadde tatt kvelden her. Klokka 19:30 låste en glad laks seg inn på rommet etter 344 km. siden formiddagen. Mat må man jo ha, og på min vei hadde jeg sett en Pizzabakeren i sentrum. Pizzaen var god, men ett nummer for stor, og jeg skulle ikke klart å reise meg etter det måltidet! En liten spasertur i Sogndal for å la maten synke, innkjøp av snus og brus, og så var det natta. Not! Jeg har ei greie med hotell, og det er at jeg sover elendig 1. natta… Alltid! Så klokka var vel nesten 3 før jeg endelig kubbet av, og jeg følte meg ikke veldig fresh og opplagt da jeg våknet neste dag kl. 8.


Dag 2:

Opp og hopp, kaldt vann i trynet, frokost, pakking, og jeg var klar for avgang litt før kl. 10. Multitaskingens mester hadde sjekket Yr mens han spiste, og funnet ut av nordover ser det bra ut. En titt på Google Maps kunne fortelle at veien om Balestrand og Gaularfjell var den mest svingete, så det ble også valget for første del av dagen. Men først en stopp på Biltema i Sogndal for å løse dette ladeproblemet mitt. Jeg rasket med meg både et nytt USB-adapter og en batteribank for sikkerhets skyld, hvis dette adapteret heller ikke ville samarbeide. No need, nå funket ladingen som bare fy. Gudene vet hvorfor! På andre siden av veien fikk sykkelen litt å drikke hos Shell, og så bare det i vei. Ut mot Hella kjørte jeg inn to tyske sykler, BMW F650GS tror jeg det var. Og disse kom jeg i prat med nede på fergeleiet. Paret, som hadde kjørt fra München, var ikke helt happy med den norske sommeren. De hadde kommet så langt nord som Trondheim, og for å spare penger overnattet de i telt. Etter en natt med +2 grader oppi Trøndelag hadde de valgt å snu nesa sørover, og var nå på vei til Bergen. Jeg kunne ikke annet enn å beklage på vegne av tidligere nevnte værguder, og ytre mitt store ønske om å besøke hans hjemtrakter og kjøre Alpene så snart som mulig. Praten ble kort, for ferga mi la til kai. Et kort hopp over fjorden, og moroa kunne begynne. Jeg var ikke helt klar over at Rv13 er Nasjonal Turisveg, men det er den altså. Et godt tegn på at valget mitt om å kjøre Gaularfjell var riktig! Etter en flott tur langs fjordnorsk postkortlandskap begynte stigningen opp på fjellet. Kongevei, og kun en irriterende bil som forpurret et par svinger oppover. Strekningen er åpenbart ikke helt ferdig som turistveg enda, for veiens flotteste utsiktspunkt var en eneste stor anleggsplass uten muligheter for å stoppe. Her kommer en flott rasteplass/utsiktspunkt til å stå ferdig ila. 2015. Etter et kort strekke innover fjellet åpenbaret det seg noe pent, gammel i laftet tre ned ved vannet. Et fotostopp var på sin plass!






Nedstigningen fra fjellet er på langt nær like spektakulær som veien opp, men landskapet er flott og jeg koste meg. Så kom det jaggu meg et lite «minifjell» til over Rørvik ved Haukedalsvatnet. Ahhh… Hårnåler igjen, me like! Så fulgte et lite gjesp av en etappe fra Vassenden til Skei, langs Jølstravatnet. Dr. Moron hadde selvfølgelig glemt å skru av actionkameraet etter den siste lille svingorien, og jeg fikk gleden av å fylle resten av minnekortet med X ant. mil i ræva på en lastebil. Poppet innom Esso på Skei for liten pause, konsultering av Yr og Google Maps. Her ble det inntatt sjokoladebolle og kaffe for å både stille den verste sulten og tilføre litt sårt tiltrengt våkenhet etter nattens dårlige søvn og den nitriste etappen fra Vassenden. Jeg bestemte meg for å kjøre til Stryn, via Utvikfjellet og Loen. Den veien har jeg aldri kjørt før, men først var det en etappe på E39 som jeg har kjørt maaaange ganger før (i bil). Dalen (hva heter den egentlig?) mellom Skei og Byrkjelo er i mine øyne et av Norges flotteste dalfører å kjøre igjennom, og den skuffet ikke i dag heller. Selv om den ikke viste seg i full prakt med det flate lyset fra en overskyet himmel. Byrkjelo neste, og her tar man til høyre og starter på Utvikfjellet. Big surpise! Dritmorsom vei over her, og en naturmessig lekkerbisken av en nedstigning på andre siden til Utvik. Ved et utsiktspunkt på veien ned sto en haug med andre sykler parkert, og bød på et ypperlig fotostopp før jeg kastet meg på to hjul igjen.




Neste stopp ble i Loen. Først var det som å kjøre gjennom en slags «drive through» campingplass, og jeg lurte på hva faen dette var for et sted. Før den pene delen av Loen åpenbaret seg på andre siden av fjordarmen. Det var pausetid igjen, og jeg var så frekk at jeg svingte ned på brygga til Hotel Alexandra og tok meg en liten pust i bakken. Og noen bilder, selvsagt...




Herfra bar det straka vegen til Stryn, der jeg hadde bestemt meg for å få meg en matbit. Da jeg kom dit hadde jeg mest lyst til å kjøre videre, og det ble ikke stopp før jeg kom til Hella, like før Strynefjellet. Her trengte sykkelen litt påfyll av, i dette tilfellet, svindyr bensin. Jeg kastet i meg en New Energy og litt drikke, mens Booking.com app’en ble sjekket etter overnatting. Klokka var vel blitt rundt 16, så det var på tide å finne ut av dette. Valget falt på Pollfoss Hotel i Skjåk, til en svært billig penge og strategisk plassert ift. hjemtur neste dag (i mitt hode tenkt over Valdresflye). Så var det å fundere på hvilken vei jeg skulle ta over Strynefjellet. Den nye, med masse triste tunneler, eller den gamle med grusdekke store deler av veien? Ja jeg kjører GS, men noen gruskonge er jeg ikke. De kilometrene jeg har under beltet på det dekket kan telles på en hånd, og jeg har ikke kjørt sammenhengende på grus over tid siden kjøreskolen. Da var banekjøringen på Lyngåsbanen, med crossere, og jeg syntes grus egentlig ikke var det helt store. Men faen heller, turistjævlene kjører jo bobil over den veien og så skal jeg på traktor feige ut? Det går ikke an… Det måtte bli Gamle Strynefjellsveg. Nok et godt valg fra mine side, og nok en Nasjonal Turistveg krysset av! De første kilometerne er det asfalt, og en orgie av hårnåler på en svært smal vei der dekket har sett sine beste dager. Altså ypperlig vei for min type sykkel. Gud som jeg koste meg, og landskapet var virkelig flotte greier. En svenskregistrert Honda av noe slag ble tatt igjen og forbikjørt, men før asfalten tok slutt gjorde kameraet mitt det samme. Tomt for strøm, for noe møkk! Så startet grusveien, og det var ikke noe å bekymre seg for. Mesteparten av veien er tilnærmet fast dekke, og i bedre stand enn asfalten lengre ned. Men stedvis var det noe løst og humpete. Veien ble forsert i jamn hastighet på 50-60 km/t uten problemer av noe slag, og jeg fikk til og med testet dette med stående kjøring på grus. Ja, det funker! Grusveien fortsetter nesten helt frem til Grotli, og da asfalten startet igjen kom det et lite gledeshyl i hjelmen. Ikke så mye fordi jeg var på asfalt igjen, men fordi jeg hadde hatt en fantastisk opplevelse på denne veien og fordi mine sperrer for grusveier nå var vesentlig redusert.






Veien kommer ut rett ved Grotli Høyfjellshotell, og nå var jeg seriøst sulten. Så mens hamburgeren ble inntatt på restauranten lå kameraet til ekspresslading fra en batteribank i tankveska. Klokka var jo ikke sånn kjempemye og overnattingen var jo i orden, så jeg tenkte «hvorfor ikke ta en sving nedom Geiranger før jeg tar kveld?». Som sagt så gjort. Her var jeg med bil senest 14 dager tidligere, men det gjør ingenting. En helt fantastisk vei på motorsykkel, hadde det ikke vært for all trafikken. En ting er at biler kjører sakte i det ørtogfjørten hårnålene på vei ned, men det kryr av bobiler og busser også. Sistnevnte legger beslag på hele svingene og litt til, og totalt sett ødelegger dette rytmen i kjøringen veldig. Men ned skulle jeg, og opp igjen. Styr unna denne veien i juli og frem til midten av august! Klokken 19:00 ankom jeg hotellet mitt på Pollfoss, ca. 20 min. kjøring forbi Grotli. Det vil si, jeg holdt på å passere det der jeg lå i godt sig, men klarte å bremse ned i tide og fikk kastet meg inn. Dagens fasit: 388 fantastiske kilometer og totalt 46 dråper regn i løpet av dagen. Hotellet er eldgammelt, men rommet nokså nyoppusset og holdt helt grei standard for prisen. Eneste jeg savnet var en TV, og fungerende sluk med riktig fall på badet. Midt i dusjen oppdaget jeg at hele badet var i ferd med å bli svømmebasseng, så resten gikk rimelig kvikt unna. Så var det å få alt vannet bort mot sluken… Jeg kan jo bruke beina! Sope, sope… «Nå går jeg vel på trynet», tenker jeg. Jadda, 30 sek. senere skjer det uunngåelige, og jeg deiser i bakken. Passe lattermild over min egen idoti kan jeg konstatere at håndledd er intakt og lårhals solid, før jeg tar til vettet og bruker håndduken på siste rest av vann. På telefon med fruen fikk jeg beskjed om at hjemtur dagen etter nok ikke var den beste ideen, og meteorologen var enig. Værmeldingen så alt annet enn pen ut samme hvilken rute sørover jeg tittet på, med obs-varsel for flere av fylkene jeg skulle igjennom, opp til 50mm. nedbør og fare for lyn. Stakkars meg som var klimaflyktning i Skjåk, og måtte kjøre enda flere flotte veier


Dag 3:

Natt nr. 2 på hotell byr alltid på bedre søvn for min del, så også denne gangen. Så det var en uthvilt sjåfør som sto opp kl. 07:30. Utenfor, ved siden av min sykkel, sto nå tidligere nevnte svenske Honda som ble forbikjørt på Strynefjell parkert. En liten CB500-ettellerannet. Og i frokostsalen satt herr og fru eier og trøkte i trynet. Nå skjønte jeg hvorfor jeg syntes det så litt rart ut med den sykkelen i går. Gubben var en kraftlig bamse på drøyt 2 meter, og var nesten like brei som han var høy. Dette beistet av en mann på den lille sykkelen, med passasjer, og et lass bagasje stroppet oppå toppboksen… Ikke rart det så noe snodig ut!

Litt før 9:00 var jeg ferdig pakket og klar for veien, og turen skulle etter anbefaling fra Yr.no gå nordover. Ikke et øyeblikk for sent! Det var kommet inn svært mørke skyer fra sør, og det dryppet litt. Back the way I came… Opp til Grotli og over mot Geiranger igjen. Omtrent ved fylkesgrensen til Møre og Romsdal ga regnet seg, men det var våt vei helt ned til Geiranger. En kort pitstop for å kjøpe snus ble det på Joker her, før jeg kjørte videre. Opp på andre siden var det trafikkmessig greit såpass tidlig, men tror du ikke kameraet streiket igjen på vei opp svingene. 4GB minnekort holder ikke til mye, og nå var jeg fucked! Jeg ville nødig kjøre Trollstigen uten å filme herligheten, men mer om det senere. Tiden var nå kommet for å sponse Fjord1 med noen flere kroner, på fergen mellom Eiksdal og Linge. Ankomsten var godt timet, og det tok kun få minutter før det var på tide å kjøre ombord. Sykkelen ble stilt opp bak en flott, knallrød Ducati Multistrada. «TR» på skiltet, hmmmm…. Jeg måtte Google, og telefonen sa Tyrkia. En imponerende tur for dette paret, på sin fullt touringriggede sykkel. Komplett med en stor søppelsekk (telt/soveposer etc?) festet til toppboksen med det som måtte vært 14 meter ymse bungie-cord, arrangert i kreativt mønster. Kjente angsten meldte seg for parets del da hr. Tyrker velger å vippe sykkelen opp på midtstøtta på ferga. Ikkje bra! Men heldigvis var det rolig sjø på den korte turen over fjorden. Nesten like angsfylt ble det ferga la til kai og han skulle ha den ned igjen, en øvelse som så alt annet enn stødig ut fra mitt synspunkt 1m. bak han. Gikk bra gjorde det, og jeg la meg på hjul etter en friskt kjørende tyrker de første kilometrene.






Så var det minnekortproblemet mitt, og jeg speidet etter elektroliknende sjapper på hvert et lite tettsted jeg passerte. Egentlig bare ett, nemlig Valldal, men jeg kunne ikke se noen butikk som kunne tenkes å føre MicroSD minnekort. Den magre trøsten var et håp om at de vel måtte selge minnekort på Trollstigen, som en av Norges største turistfeller. Har de det ikke her, har de det ingen steder! Ellers kan jeg melde om Valldal står på hodet med innhøsting av årets jordbær i disse dager. Etterhvert begynner veien å bukte seg oppover og et fantastisk fjellandskap åpenbarer seg. Dessverre ikke festet til video, så bilder får duge:






En knapp kilometer senere åpenbarer toppen av Trollstigen seg, med besøkssenteret. Turistmodus på, og jeg parkerer ved siden av noen tyske sykler her oppe og stuper inn i gift-shop’en. «Har dere minnekort?». «Beklager, jeg tror vi er tomme men spør i kassa i andre enden av butikken». Samme spørsmål stilles der, først på norsk (som ikke blir forstått) og så på engelsk. Men nei, sjappa er utsolgt. Nesten så man får lyst til å legge seg ned å grine, men turistmodus er jo påslått og fotoapparatet henger rundt halsen. Her er det bare å komme seg ut i folkestrømmen og ta bilder!






Så kommer det jeg har gledet meg mest til i dag: Trollstigen. Det er null busser, null bobiler og overkommelig med andre firehjulede kjøretøy, så dette lover godt! Gass-brems-sving, rinse and repeat. 11 ganger, hvis jeg ikke tar feil. Helt herlig, og med langt bedre sikt inn i kurvene enn hva som er vanlig i norske, hårnålete fjelloverganger. Rett og slett en fryd å kjøre! Jeg tar meg et kort fotostopp på halvveien ned, før jeg kjører videre. Og vips, så var det hele over… Kjenner jeg er litt skuffet over at det ikke var mer av moroa, og vurderer om jeg skal snu å kjøre opp igjen. Men jeg har ganske mange mil å kjøre i dag, med planer om å ende opp på Sunndalsøra eller i Oppdal før jeg tar kvelden, så jeg velger å la være. Denne veien skal nok oppleves fra den andre siden en gang eller ti senere! Jeg når Åndalsnes og konstaterer at mannen er sulten og sykkelen tørst. Statoil blir redningen, og jeg spiser lunsj sammen med et svensk par på en Goldwing trike (av alle ting) på benkene utenfor. De har kjørt fra Kristiansund i dag, og har hatt regn helt til nå. Norgesturen startet på treff i Mosjøen, og siden har de kjørt nedover kysten og skal være hjemme igjen senest lørdag. Mens det gomles varm ost- og skinkebaguette (vi kaller det «landgang» der jeg kommer fra…) med tilhørende Cola får svenskene noen ruteanbefalinger. De er usikre på hvor de skal kjøre etter Geiranger, og jeg anbefaler Lom og over Valdresflye. Den veien var de ikke obs på, og jeg håper de fikk en fin tur over neste dag hvis de valgte den ruta.




Min tur går videre mot Molde, og nå begynner temperaturen å stige drastisk. Igjen er jeg heldig med fergetimingen, og kan kjøre rett ombord i Åfarnes-Sølnes ferga. Kvalifisert gjetning sier rundt 25 grader, og all ventilasjon i kjøredressen blir åpnet. Jeg når Molde, og stopper på en første bensinstasjon for å konsultere Google Maps på telefonen. Søk: «Elkjøp», and you shall find. Find minnekort ihvertfall, som jeg fornøyd går ut med. Etter en liten brytekamp med emballasjen kommer jeg på at jeg har et multitool i tankveska, som gjør jobben langt enklere, og jeg ruller fornøyd videre i retning Bud og Atlanterhavsveien. Trafikken går stedvis tregt, det er nokså varmt og den alt annet enn kjernesunne lunsjen begynner nå å gjøre seg gjeldende. Kroppen protesterer kraftig, jeg trenger en pause og jeg har lyst på is! Etter en kort rekognosering på Bud finner jeg et egnet sted. Nede på brygga ser det fint ut, og en gammel flytebrygge står på land. Denne gjør tjeneste som solseng i en 20 minutters tid, mens jeg drikker, trøkker ned en New Energy og plenty med vann. Litt foto blir det også tid til, og en stund senere er det en langt mer positiv og våken mann som legger ut på Atlanterhavsveien.




Denne kjøres non-stop. Det er mye turister på rasteplassene og disse «metall-stiene» rundtom veiens strategiske punkter, og jeg har nettopp hatt pause. Veien er på ingen måte krevende å kjøre, men det er en flott naturopplevelse der veien bukter seg langs og over havet, med flotte fjell i horisonten på den andre siden. Kanskje ikke den typen MC-vei som gjør seg aller best på film, ihvertfall ikke i litt kjipt lys, men opplevelsen er god. Veien starter ved Bud og er forholdsvis lang, mens den stubben vi forbinder med Atlanterhavsveien over disse holmene med broer etc. bare er på noen få kilometer. Jeg forserer noen bilister og fortsetter videre. Averøya byr også på flotte veier og en naken, karrig kystnatur. Jeg smiler fra øre til øre, i det fartsgrensen dropper til 60, så 50, og der fremme er det en bomstasjon. «Hah! Gratis for meg», tenker jeg. Men den gang ei, for det sto da vitterlig en pris for MC også på det skiltet jeg passerte. Det bekreftes ved ankomst til bommen, der ei blid Securitas-tuppe lopper meg for kr. 61,- thank you very much… Landeveisrøveri, rett og slett!




Jeg når Kristiansund, og penser meg inn på en Esso. Endelig får jeg den isen jeg har hatt lyst på i timevis nå, og det smaker fortreffelig. En diger Daim Balltop, sammen med litt Farris. Temperaturen har gjort sitt til at min 0,5l. drikkeflaske ble tømt på Bud. Igjen sjekkes Booking.com app’en, jeg ser på klokka, sjekker kjøretid i Google Maps og sikter på Oppdal. Det billige alternativet stenger innsjekken kl. 18, og det rekker jeg ikke uten å lease helikopter. Så da blir turens dyreste natt på Skifer Hotel booket. Veien videre følger jeg Rv70 helt til Oppdal. Stedvis pent, 80-sone nesten hele veien og en tunnel som er så ny like før Sunndalsøra at ikke GPS-kartet har fått den med seg engang. Etter en kort pause på Sunndalsøra tar jeg fatt på det siste strekket til Oppdal, med noen små regnbyger på veien opp dalen.




Etter å ha kommet meg på plass på hotellet tasset jeg over gata til et lite spisested med riktig meny. Kebabtallerken hadde vekket mine lyster en stund nå, og nå gikk et eksemplar ned på høykant sammen med ekte trønderpils… Dahls. Tilbake på hotellrommet ble en liten time tilbragt i zombie-mode foran TV’en, før jeg tok natta. Fasit for dagen: 469 km.


Dag 4:

Opp kl. 8, frisk og rask. Frokost inn, og sæla på jernhesten for siste gang på denne turen. Litt småhustrig var det på morgenen, så jeg valgte ulltøy på overkroppen i dag i stedet for syntetisk. Turen gikk langs E6, i lett regn over Hjerkinn, der jeg svingte av på Rv29 mot Folldal. En liten kilometer lengre øst klarnet det opp, og jeg fikk nyte en flott «bygdevei» med mye fint å se på langs veien. Blant annet noen kyr som sperret veien, og som kan ses i videoen for de interesserte...

Så en høyre sving og Rv27, eller Nasjonal Turistveg Rondane, starter. Og det skulle bli vei nr. 5 av det slaget på turen! Våt vei, litt mer overskyet og noe stedvis lett yr gjorde at tempoet gikk et hakk ned. Men det gjorde ikke noe, for her var det nok å se. Etter noen kilometer åpenbarer Rondane seg i front, et flott syn. Men ut over det er det etterhvert litt ensformig, foruten når du stopper på tilrettelagte utsiktspunkter. Det er mye vegetasjon rundt veien forøvrig, og av de Nasjonale Turistvegene jeg har kjørt kommer nok denne nederst på lista mi. For all del, det er et sinnssykt mye bedre alternativ enn å kjede seg i hjel på E6 i X mil!






Ved Enden (stedet heter det!) svinger Rv27 til høyre og begynner oppstigningen mot Venabygdsfjellet, og nå ble det virkelig morsomt. Først noen fine svinger, før tregrensa passeres og fjellet åpenbarer seg i all sin prakt. Med et nokså lavt skydekke var det nesten litt trolsk oppå her, gjennom en masse av slake høyhastighetskurver, ispedd noen svinger av det litt krappere slaget. Her koste jeg meg virkelig, men dessverre lider videoen igjen litt av det flate lyset og har ikke fanget stemningen veldig godt. Uansett, her var det mange mil med MC-hygge før veien igjen dykket nedover og jeg endte opp på Ringebu. Her ble jeg møtt av tett trafikk på E6, og tok en kjapp pissepause på bensinstasjonen før turen gikk videre...




Etter dette: Svært lite å snakke om! Noen små regnbyger mot Hamar, veiarbeid og omkjøring ved Biri (TTT), en lunsj på kroa på Rudshøgda, deretter opphold og stigende temperaturer jo lengre sør jeg kom. Mye trafikk var det, jeg traff rush’en ut av Oslo, og å banke på motorvei i timesvis er ikke noe jeg liker på MC. Men det må til hvis man skal komme seg hjem, og kl. 16:30 gikk jeg inn døra etter 427 km. på veien. Alt pikkpakket ble båret inn, og etter middag fikk sykkelen seg en etterlengtet kattevask. Inkludert begravelsessermoni for de 2966 insektene som hadde møtt sitt endelikt i fronten av BMW’en de siste dagene...

Og til slutt, videoen... 38 minutter, 5 Nasjonale Turistveger og jævlig mange svinger! Skru opp lyden, og husk at det er lov å dele filmen opp i flere etapper hvis man får tresmak i rævva underveis
[video]https://vimeo.com/135663759[/video]