Akkurat.
Det er helt greit at forsikringen (i mange selskaper) gjelder og at fartsgrense er 80. Alle som har vært der vet at det ofte går i 200 og vel så det. Jeg tror de færreste er i nærheten av 80.
Da er det greit å være klar over at ved en krasj, i feks 180, med bremsespor, vraka sykkel og skadet fører, så vil politiet komme og måle og ta bilder. Det er kanskje lite sannsynlig at ordinær forsikring i det tilfellet vil dekke noe som helst, uten at det oppstår et gedigent regresskrav. Her blir man også ansvarlig for skade som måtte påføres andre (og andres utstyr og banen), hvis man selv har skylden.
Vanlig veiforsikring vil i en del tilfeller være null verdt her, siden den forsikrede har opptrådt svært uaktsomt med tanke på fartsoverskridelse. Man mister også lappen i en sånn situasjon. Jeg har ingenting imot slik kjøring, jeg har selv deltatt, men det er greit å være klar over risikoen. For min del ble løsningen lisenskurs og banesykkel.
Ved trackday-kjøring, som ikke er førerutvikling, og der banen ikke er "offentlig vei" så gjelder fri fart, og ordinær forsikring gjelder ikke. Da er det egen reiseforsikring, ulykkesforsikring og/eller ekstremsportforsikring som må til. Med registrert veisykkel demonterer man gjerne speil, og skilt og lykter skjules med tape. Her er selskapene svært forskjellige mht hva som dekkes av de ulike forsikringsproduktene. Fordelen her er at man er forsikret hvis man sjekker at man har en avtale som dekker denne typen aktivitet, helt uavhengig av kjøretøyets ordinære forsikring. Her kreves heller ikke førerkort, og det kan heller ikke mistes.
Ved lisensiert banekjøring (trening og løp) er man forsikret gjennom lisensen som inngår i NIF sitt lisens- og forsikringsregime.